Espens fotballblogg

En 2011-fabel, skrevet av Espen Solbakken, følg meg på twitter her!

Januar:

Året starter med at Manchester United avgjør kampen mot West Bromwich sju og et halvt minutt på overtid. Sir Alex syntes det var greit selv om dommeren i utgangspunktet bare la til tre. I Norge får Stabæk lov til å trene på en 5×5 meter stor flekk i Telenor Arena mens det er hundemesse på resten av arealet. Roy Hodgson kjøper Brede Hangeland fra Fulham, og Vålerenga får klørne i Thorstein Helstad . Nils Arne Eggen er observert dampende på Brakka i RBK-allværsjakke – smeller at han aldri har hatt som nyttårsforsett å slutte og røyke.

Februar:

Eggen med på flyet

Det er 25 minusgrader i Oslo, men toppfotballsjef Nils Johan Semb melder likevel at sesongen egentlig burde ha startet allerede. Nils Arne Eggen sniker seg med i cockpit på vei til RBKs treningsleir, mens Jan Jönsson får telefon fra Stabæk om han har ekstranøkkelen til Telenor Arena med seg til Trondheim da ingen blaa kommer inn.  I Tromsø er det 35 minus og to meter snø, men Per-Mathias Høgmo sier sesongen helst burde ha  startet . VM på ski begynner i Oslo, og Petter Northug og Ole Gunnar Solskjær lanserer felles businessplaner i Aker-systemet.

Mars:

Tippeligaen starter – omsider – i Norge. Martin Andresen er frustrert over at han kun har fått brukt to av Vålerengas 92 innsamlede sponsormillioner, mens RBK igjen har gamblet økonomisk for å nå Champions League. Nye spillere i RBK er Fredrik Nordkvelle, Jon Inge Høiland, Tom Høgli og Henning Hauger. Norge slår Danmark 1-0 etter 2-2 i målsjanser, og nok en gang blir Erik Huseklepp matchvinner. FCK slår ut Chelsea av Champions League, og treneren donerer bonusen til familiemedlemmer hjemme i Norge.

April:

Liverpool slås ut av Europa League. Rafael Benitez lanseres igjen som manager på Anfield, mens Roy Hodgson sier at bare én ting har vært verre enn å lede Liverpool; å snakke med Stavanger-pressen  under tiden i Viking. Nils Arne Eggen mener Rosenborg er blitt dårligere offensivt, mens Egil Olsen synes Barcelona hadde vært bedre med Tor Hogne Aarøy på laget. Ole Gunnar Solskjær taper sin fjerde kamp på rad, men får trøstende telefoner fra far sjøl i Manchester. Paul Scholes har takket ja til å spille ett siste år i Molde før han legger opp.

Mai:

United vinner Premier League etter å ha avgjort den siste kampen på overtid. Arsène Wenger sier at Arsenal ikke trenger ny keeper, mens rengjøringsstaben i premierommet på Emirates blir permittert ytterligere et halvt år. Sven-Göran Eriksson gir seg i Leicester og tar over det engelske landslaget for damer. – En drømmejobb, sier Svennis til Aftonbladet. I Trondheim må Erik Hoftun jage en sint Nils Arne Eggen av treningsfeltet. Mini og Davy sender live fra opptrinnet. Eggen melder etterpå at han bare var sint i ett sekund på rad (gammelt jungelord).

Juni:

Vil ikke danse i 2011 heller.

Tom Nordlie sier først ja og deretter nei til Skal vi danse. Får så tilbud om å ta over et skakk-kjørt Aalesund-lag, men sier han først og fremst er lei seg på sparkede Kjetil Rekdals vegne. Aalesund mistet ti spillere før sesongen, og Rekdal satte seg selv inn  da laget fikk straffe og tok årets eneste seier. Samtlige gressmatter i Norge er på sitt fineste nå, men NFF ivrer etter å utøke sommerferien i begge ender  for i stedet å strekke sesongen fra februar til desember. Drillos vinner en ny, jevn landskamp 1-0 – denne gang borte mot Portugal. Tom Høgli feirer EM-billetten, som i praksis nå er klar, med to grill i brød på Gardermoen.

Juli:

Fullstendig silly-season på overgangsmarkedet. John Carew ryktes til Besiktas, John Arne Riise tilbake til Liverpool og Erik Huseklepp til Paris St. Germain. Agent Jim Solbakken sier at samtlige spillere i hans stall er aktuelle for Manchester United, mens Rune Hauge kritiserer alle overganger ut fra Norge. – De hadde fått mer med meg som agent, sier han. Mohammed Fellah går til Stoke og sier noe overraskende at spillestilen deres passer perfekt. Nils Arne Eggen og Egil Olsen reiser på en mini-turné i Norge for å snakke om godføtter og gjennombruddshissighet. 

August:

Seriestart i England. United vinner premieren på overtid. Anders Lindegaard debuterer med å holde nullen, og i Aalesund sier den nye treneren Tom Nordlie at man ikke ringer rørleggeren når bilen har stoppet (?)  Han kjøper uansett Jon Midttun Lie nok en gang. Rosenborg har ennå ikke tapt en seriekamp, det til tross for at Annan forsvant til Sevilla før sesongen og Markus Henriksen i dette vinduet blir klubbens dyreste eksport siden John Carew. Tabelltoer er Odd Grenland. Dag-Eilev Fagermo sier at verdien på Bentley har steget fra 40 mill. i 2010 til 80 mill. nå.

September:

Måneden starter med hjemmelandskamp mot Island, ettmålsseier der også selvfølgelig. Norge er allerede EM-klare ved avreise til Danmark fire dager senere, men vinner likevel 1-0 i en kamp de blir spilt ut av Parken. Flaks? Nei, men litt marginer, sier Drillo.  Moa har nå tatt over som landslagssjefens førstevalg på topp. Etter at RBK har misset i Champions League-kvalifiseringen, denne gang mot Malmö FF, sier Nils Arne Eggen at den viktigste kampen er den som ennå ikke er spilt. Tom Nordlie sier til VG at han er ærlig.

Oktober:

Smil, det er overtid!

RBK avgjør serien, men Ole Gunnar Solskjær (Molde) og Martin Andresen (VIF) melder at dette er siste året det vil skje. For å vise at de mener alvor, antyder Solskjær interesse for Per Ciljan Skjelbred mens Martin Andresen ønsker seg Rade Prica. Nedrykksstriden er også avgjort mot slutten av måneden. Tom Nordlie, som har tatt over Aalesund, berger plassen. Etterpå sier han at det først er krise når 150 mann sitter innestengt i en ubåt. Med kamppause fra 30. oktober til 20. november og alt avgjort,  gleder alle seg nå til de siste to rundene i 10 blå minus.

November:

Norge runder av en sinnssyk EM-kvalifisering med å vinne 1-0 på Ullevaal. Kampen mot Kypros er selvsagt helt jevn, men landslagssjef Olsen ror det i land igjen. Snøen laver ned, det er iskaldt og Nils Arne Eggen er ute på gresset for å lære banemannskapene å måke snø før kampen. Nils Johan Semb gleder seg til de to siste serierundene, hvor det eneste spenningsmomentet er om Prica eller Anthony Ujah blir toppscorer. TV2 bygger i sine promo-videoer opp til kjempedramaet mellom Haugesund og Godset i siste runde. Follo vinner for øvrig ikke cupen i 2011 heller.

Desember:

United leder Premier League, og Liverpool er ute av alle turneringer – bortsett fra FA-cupen som ikke har startet. Egil Olsen blir årets navn i VG etter tidenes norske landslagssesong. Supervikar Nils Arne Eggen sier han ikke føler seg for gammel, mens  Tom Nordlie forlater Aalesund etter et gryende spilleropprør. – Jeg ønsker meg ny sluttpakke til jul, sier han. Nils Johan Semb sier at siste serierunde i 2012 skal spilles lille julaften. Årets spiller i eliteserien 2011 blir Rade Prica. Han vraker VIF og reiser i stedet hjem til Helsingborg.  På årets siste dag står følgende å lese på VGs førsteside: Eggen gjør trenercomeback!

PS! Hva er din spesielle spådom for 2011?

Godt nytt år!
 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette innlegget er nummer 100 siden Fotballbloggen ble startet vinteren 2009. Innleggene er skrevet av Espen Solbakken, følg meg på twitter her!

Spillere over hele verden har nominert 55 spillere til FIFAs gullballkveld i Zürich den 10. januar. Selv om Lionel Messi verken vant Champions League eller VM i år, er han umulig å komme utenom. Gullgutten skal bare ha den gullballen.

Bukk og havresekk: Messi stemmer - og vinner?

Da har jeg også tatt høyde for faren over at det ferskeste alltid huskes best – og at disse ordene blir skrevet mindre enn 24 timer etter Barcelonas Ut-Clásico av Real Madrid.

Jeg har satt opp min topp-10 liste over spillere. Det var en smått hjerteskjærende prosess og kutte bakfra, og den siste som røk ut var faktisk et navn på som ikke fantes blant de 55 opprinnelig nominerte, Spanias og Barcelonas eminente anker Sergio Busquets.

Det figurerer dog ikke én eneste spiller hos meg fra England eller Premier League, mens bare Wesley Sneijder kom med fra mesterligavinner Inter. Ingen Diego Milito da altså. Og heller ingen Maicon. Det ble mindre aktuelt etter et VM til karakteren middels pluss, og deretter en fotballstriptease uten like mot Gareth Bale.

Bale selv da…? Vel, om høsten hadde vart hele året ville også Wales hatt med en spiller på denne listen. I stedet blir det topptungt fra Katalonia. Det er likevel ikke mulig å komme utenom Diego Forlan. Du har hatt en temmelig god sesong når du først bærer  middelmådigheten Atletico Madrid (Europa League) helt frem til pokalbordet og deretter Uruguay (VM) inn blant de fire beste i Sør-Afrika.

Til slutt blir listen slik. Disse 10 har etter min mening vært best i 2010:

1. Messi, Barcelona og Argentina.
2. Xavi. Barcelona og Spania.
3. Diego Forlan, Atletico Madrid og Uruguay.
4. David Villa, Valencia/Barcelona og Spania.
5. Andrés Iniesta, Barcelona og Spania.
6. Wesley Sneijder, Inter og Nederland.
7. Cristiano Ronaldo, Real Madrid og Portugal.
8. Thomas Müller, Bayern München og Tyskland.
9. Iker Casillas, Real Madrid og Spania.
10.  Gerard Pique, Barcelona og Spania.

Og 2010-laget – satt opp i 4-3-3 blir slik (luksusproblem kalles det når Ronaldo havner utenfor drømmelaget for 2010. Men uten tittel og et middels VM gjør at seks andre offensive spillere sender Real-stjernen på benken): 

Iker Casillas – Sergio Ramos, Gerard Pique, Carles Puyol, Ashley Cole – Wesley Sneijder, Xavi, Andrés Iniesta – Diego Forlan, David Villa, Lionel Messi.

I slike laguttak føles det ok å kunne stille en benk, bare for å kunne inkludere flere toppnavn:

Julio Cesar, Maicon, Thomas Müller, Cesc Fabregas, Cristiano Ronaldo, Samuel Etoo, Diego Milito.

Hvem savner folket? Hvem skal ut? Hvem skal inn?

Les samtlige 100 innlegg på fotballbloggen etter hverandre her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selvmålskongene slo til igjen i helgen. Ingen i Premier League setter ballen bak egen keeper oftere enn Richard Dunne (8) og Jamie Carragher (7).

Åh nei, ikke nå igjen...

For Carraghers del har han nå faktisk opparbeidet seg en betydelig slagside på pluss-/minus statistikken. I løpet av sine drøyt 600 kamper for Liverpool, har veteranen nå minus 4 etter bare tre mål riktig vei og hele syv i feil ende. En selvironisk LFC-stopper markerte også sin egen testimonialkamp i september med å score “selvmål” da han i rød drakt satte inn et straffespark for Everton, klubben han holdt med som guttunge.

Om det er noen trøst for Dunne og Carragher, så er de ikke alene om å besitte denne tvilsomme egenskapen. Helt siden Aston Villas Gershom Cox scoret engelsk fotballs aller første registrerte selvmål i 1888,  er fotballverdenen full av historier om obskure flauser foran egen kasse.

I Norge vil vi for alltid støtte oss til Bjarte Flem når vi skal skryte på oss merkelige selvmål, og i Chelsea-leiren vil John Arne Riise til evig tid bli forbundet med glede for selvmålet han forærte dem på overtid på Anfield i Champions League-semifinalen.

Men som med alle andre historier – det finnes alltid noen drøyere. Lee Dixon lobbet f.eks. vakkert over David Seaman fra 35 meters hold for Arsenal tilbake i 1991, mens Chris Nicholl virkelig var i støtet i 1976 da han scoret samtlige fire mål i 2-2-kampen mellom Aston Villa og Leicester den 20. mars i 1976 – tenk hvor forvirrende den kampfaktaen må ha vært for VG-leserne dagen etter…!

Det er ikke alltid det ender like godt og fordragelig som på Villa Park. Andrés Escbar ble gjort til hele Colombias syndebukk og deretter drept fordi han laget et selvmål for sitt eget land mot USA under VM-sluttspillet i 1994.

Hva slags motiv Barbados- og Grenada-spillerne hadde i en landskamp i 1994, er også vanskelig å forstå. De uvanlige turneringsreglene i den karibiske nasjonscupen var slik at seier etter ekstraomganger og straffespark ga to plussmål. Barbados måtte vinne med to, men ledet bare 2-1 mot slutten. De hadde nærmest gitt opp å bryte ned Grenadas forsvar. Da vendte de i stedet blikket mot egen kasse, og med vilje presset frem ekstraomganger ved å score selvmål og dermed få 2-2. Sluttminuttene ble parodiske. Grenada var ikke dummere enn at de skjønte at også et selvmål fra deres side ville umuliggjøre en tomålsseier for Barbados. Publikum fikk nå se at begge lag forsvarte motstanderens (!) mål mot spisser som desperat ønsket å score selvmål – alt mens målvaktene forsøkte å kaste ballen i eget nett.

Hvordan endte det? Barbados greide å oppnå ekstraomganger, vant deretter straffekonkurransen og gikk videre. Landene i Karibien har ikke spilt etter samme regelbok siden.

Å spille flere internasjonale fotballkamper fikk heller ikke Mursyid Effendi fra Indonesia. Både Thailand og Indonesia ønsket å møte Singapore i stedet for Vietnam i neste runde. På stillingen 2-2 ønsket derfor begge å tape kampen og dermed slippe unna vertsnasjonen Vietnam. To spillere fra Thailand (!) prøvde å hindre Singapores Effendi i å score selvmål, men de lyktes ikke. FIFA likte heller ikke kamputviklingen og straffet begge nasjoner med harde bøter – og Effendi med livstidsdom.

Richard Dunne og Jamie Carragher kan ha rekorden i England, men verdensrekorden får de aldri. Den innehar spillerne på Antananarivo fra Madagasker. Som en protest på en dommeravgjørelse i sin forrige kamp, svarte de med å score 149 selvmål i kampen mot Adema.

Hva er ditt favorittselvmål eller selvmålhistorie? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Visste du at Norge har vunnet ni av de siste ti landskampene med ett måls margin? Ukraina-tapet på Ullevaal er bare unntaket som bekrefter regelen om at Drillos alltid vinner med ett mål.

PASS BAK: Drillo har landet i Kroatia, det ender sikkert med ettmålsseier til Norge...

Av og til er en millimeter nok, sang Anne Grethe Preus. Drillo er kanskje nasjonen mest umusikalske og har neppe hørt den, men kan støtte seg til at som regel – ikke bare av og til – er et mål nok.

Landslagssjefen har lagt en magisk hånd over Norges landslag. Nesten hver eneste gang bikker det i vår favør – med knappest mulig margin. Flaks, sier noen. Det er ikke flaks over 105 kamper, kontrer Olsen.

Marginer, bemerker nesten alle. Tja, sier Drillo. – Vi har i hvert fall unngått uflaks. Men vi har ikke hatt færre målsjanser enn noen av motstanderne, så jeg synes alle de tre siste har vært fortjent.

Og nå er det en gang slik at fakta dreper en hver diskusjon. Og tallenes tale er definitivt på sjefens side: 

Norge – Makedona 2-1 – Norge – Sør-Afrika 1-0 – Sveits – Norge 0-1 – Slovakia – Norge 0-1 – Norge – Montenegro 2-1 – Norge – Ukraina 0-1- Norge – Frankrike 2-1 – Island – Norge 1-2 – Norge – Portugal 1-0 – Kypros – Norge 1-2

Historien gjentar seg altså. De tre siste kvalik-kampene har alle vært jevne, men Norge har alltid vunnet med det svenskene kaller for “uddamålet”, det norske språk burde definitivt hatt et lignende ord for å beskrive alle ettmålsseirene.

1-0-seieren i Düsseldorf i Egil Olsens comeback-kamp som norsk landslagssjef var et større frampek og mer trendsettende for norsk landslagsfotball enn folk trodde tilbake i februar 2009.

Drillo bør inn i det norske smørerteamet før VM på ski i Kollen. Ingen i landet har bedre glid enn den fyren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

22 spillere med forskjellig bakgrunn, oppvekst, tilhørighet og lommebok skal fredag kveld spille Norge flere langpasninger nærmere EM.

SKAPER BEGEISTRING: Våre beste menn ut på tokt igjen.

Fra dannede og politisk korrekte Jon Knudsen bakerst, via gjøgleren Steffen Iversen på benken til mangemillionæren og varmblodshesten John Carew på topp. Forskjellige gutter med samme mål.

Denne uken er de kommet allestedsfra til samme destinasjon: Kypros. Men det er en lang vei fra Tom Høglis Norden-paradis i Tromsø til John Arne Riise i den evige by, Roma. Mellom ytterpunktene i stjernestatus har du også Moa på bølgen i Hannover, Morten Gamst Pedersens med sine fartsvidundere i Manchester-garasjen og Brede Hangelands fremdeles like urokkelige og fjellstø London-tilværelse.

I troppen finnes det også spenn i alder og antall landskamper. Markus Henriksen (nettopp 18) kunne vært Jon Knudsens (snart 36) tenåringsbaby, mens det bare skiller to dager i alder mellom høyrebackene Tom Høgli og Espen Ruud. Det kan virke som om Ruud aldri tar igjen de 48 timene han ligger bak og for alltid vil være et andrevalg.

Og apropos årstall. Norges class of ‘84 utgjør nå snaut 20 prosent av Drillos utvalgte. Det er ikke bare Høgli og Ruud som er født innenfor disse 366 (skudd-år i 1984) dagene, også Petter Vaagan Moen, Rune Almenning Jarstein og Erik Huseklepp tilhører denne årgangen.

På topp er Steffen Iversen og Mohammed Abdellaoue konkurrenter bak Carew, på samme måte som duoen nå kjemper en slags kamp om å bli toppscorer i eliteserien. Iversens fortrinn er at Moas mål nå blir tellende på en helt annen toppscorerliste, den i Bundesliga. Ivers er ett bak Moa i Norge og ett bak Carew for Norge. Kommer han noensinne ajour? Kanskje hvis Terje Hauge får dømme hver RBK-kamp. Passere Carew blir verre.

John Arne Riise vil i hvert fall ikke stoppe før han er ajour. Han har allerede 89 landskamper, har akkurat fylt 30 og er mange år foran skjema til å slette Torbjørn Svendsens rekord på 104 landskamper, den Erik Thorstvedt (97) og Henning Berg (100) kom fortærende nær uten egentlig å true. Med eller uten hjelp, den rekorden tar storebror Riise.

Slik kan man fortsette å leke med tall i den norske troppen, Men fredag er det bare ett tall som gjelder, til nød to. Det handler helst om tre poeng for seier og til nød ett for uavgjort. Det tredje mulige kamputfaller er ikke noe alternativ for denne gjengen på Antonis Papadopoulos Stadium i Larnaca 21.00 lokal tid, klokka åtte der hjemme.

Skrevet av Espen Solbakken, følg meg på twitter her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Egil Olsen har et tyvetalls sikre kort når han tirsdag klokken 12.00 offentliggjør troppen som først skal til Kypros og deretter Kroatia. Det kan bli plass til noen hjemlige eliteseriejokere – men hovedsakelig til privatlandskampen mot Kroatia.

DET MESTE KLART: Egil Olsen har troppen i hodet.

Til forrige dobbeltlandskamp tok landslagssjefen opprinnelig ut 22 spillere. Per Ciljan Skjelbreid meldte forfall, mens John Carew (Island) og John Arne Riise (Portugal) sto over hver sin kamp. Alle tre er tilbake nå, og med tanke på det maksimale utbyttet sist lukter det fornyet tillit rund baut (les: alle). Troppen viste, særlig i Portugal-kampen, at den kan takle skader både før, og i løpet av, kampene.

FØLG MED: VG Nett følger landslagsuttaket direkte her fra klokken 11.45 tirsdag!

Dermed kan det tyde på at eventuelle jokere må vente til privatlandskampen mot Kroatia. Trolig er det maksimalt plass til Markus Henriksen (18) av nye navn på Kypros. Drillo har helt siden han tok over borte mot Tyskland vinteren 2009 bygget opp en fast stamme av spillere. Denne er bare blitt mer og mer sementert det siste året, og uttakene har vært langt mer forutsigbare enn de var i hans forrige periode som sjef. Den utrolig viktige bortekampen mot Kypros vil føye seg inn i rekken av bombefri uttak.

Nytt denne gangen er at Norge spiller en treningslandskamp få dager etter en kvalik-match. Der åpner det seg muligheter for våre nest beste menn. Om ikke RBK-Markus kommer med allerede til kampen i Larnaca, bør han definitivt være med i Zagreb. Her er det mulighet for at en halvskadet John Carew får fri, likeens kan andre spillere med stor belastning og skrantede helse få reise hjem. Selvsagt bortsett fra John Arne Riise, som aldri vil gi fra seg muligheten til å plusse på sin egen landskampstatistikk.

Noen totalutskiftning til kamp to blir det uansett ikke, til det er motstanderen og destinasjonen for vanskelig. Men for å opprettholde geisten i gruppen etter en altoppslukende kvalikkamp, vil noen nye fjes bare virke positivt. Her blir det trolig 4-5-1 i begge kampene, og da passer det bra at det også er i midtbaneleddet at flest utenfra banker på og vil inn:

Drillo har en soleklar kandidat i målfarlige Petter Vaagan Moen, og han kan plukke fra hele Vålerenga-midtbanen med formspillerne Kristofer Hæstad, Mohammed Fellah og Harmeet Singh. Det gode midtbaneutvalget hjemme vil trolig holde Ardian Gashi igjen i Helsingborg nok en gang. Dette kunne vært en kjempeanledning å teste Marcus Pedersen internasjonalt, men kampene kommer for tidlig etter spissens strekkskade.

Det er en landslagssjefs lykkelige lodd å ha flere svar enn spørsmål før en avgjørende kamp. Hvis huset er i topp skikk, er det heller ingen vits å ansette nye snekkere – det holder å ringe noen tilkallingsvikarer om det skulle være behov for friske folk til den litt mindre viktige jobben.  

Skrevet av Espen Solbakken, følg meg på twitter her!

Hvilke nye navn mener du Drillo bør inkludere i troppen tirsdag?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Cupen har de siste årene vært redusert til et Norge Rundt i kaffe og vafler de første par rundene, og en svær Oslo-fest i november. Follos fantastiske bragd kan bidra til at cupinteressen nå kommer tilbake.

Follo ga Fotball-Norge en cupfest av de sjeldne

3-2 over Rosenborg på Ski stadion blir karakterisert som tidenes cupbombe. Karakteristikken er mer et uttrykk over at bomben smalt så nær Ullevaal-datoen, som en rangering av samtlige overraskelser gjennom tidene. Rosenborg har gått ut mot svakere motstand enn Follo tidligere, og det har vært 3. divisjonslag som har slått ut eliteserielag i alle år.

Det historiske perspektivet tar selvsagt ikke noe vekk fra Follos prestasjon. Innsatsen var gedigen og belønningen den ultimate innen norsk fotball; cupfinale! De, for dagen, rosa panterne ligger sist i 1. divisjon og møtte den suverene serielederen i eliteserien – et mesterlag som denne gangen hadde erklært eksplisitt at de ønsket å komme til en cupfinale igjen. Det hadde gått mange år siden sist; vel RBK – nå blir det minimum ett år til før hotellrommene i Oslo kan bestilles. Sannsynligvis kan de starte med å avbestille årets værelser.

RBK’s ønske om cupsuksess har nå forvitret på flere fronter på kort tid. Mesterligaen er borte, og Europa League-eventyret åpnet med 0-4 mot et b-preget Bayer Leverkusen. Og den hjemlige cupen forsvant på flaueste vis på Ski stadion etter 120 minutter. Gudene skal vite at Nils Arne Eggen trenger et seriegull for å berge inntrykket. Martin Andresen tror ikke på at Vålerenga kan hente trønderne, men som Ski-gutt var nok ikke onsdagen helt feil. 

For Follo og matchvinner Mads Clausen ble dette kvelden man alltid vil huske. For RBK ble det semifinalen man definitivt ønsker å glemme raskest mulig. Og for den norske cupen ble det et herlig comeback om hva  turneringen kan by på. Altfor lenge har NM vært forutsigbar og kjedelig. Konseptet har overlevd på klisjéen om at det bare er i England og Norge som cupen har en status å være stolt av.

Det har selvfølgelig vært historieløst sprøyt. Mange nasjoner i dag har en cuptradisjon som overgår vår egen, men Follo gjorde i hvert fall noe med min cupfølelse. I dagene forut for semifinalen bygget det seg opp en herlig forventning rundt matchen. Det var lille David mot enorme Goliat. Skilpadden mot haren. Giganten mot miniputten. Og så smalt det altså til de grader. Det var pinlig for RBK, perfekt for Follo – og cupen!

Så får det heller være at Follos finalemotstander selvfølgelig nå ser på den kommende finalen som tidenes sjanse til å bli norgesmester. Follos fest mot Rosenborg er uansett det sterkeste cupminnet sesongen 2010.

Gratulerer Follo, takk for festen!

Følg meg på twitter her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

FEST: Slik jubler en gruppeleder. Foto: Scanpix.

Ikke bare avgjør man jevne kamper selv, men uavgjort-kampen mellom Portugal og Kypros (4-4) for fem dager siden bare bidrar til enda større optimisme. Det eneste malurtet i begeret er tirsdagens overtidsmål til danskene i i Parken.

Og la det være sagt; seieren over portugiserne på Ullevaal er helt oppe der blant bragdene Egil Olsen serverte det norske folk på 1990-tallet.

For det var ingen selvfølge at Norge skulle vinne, selv ikke etter å ha fått 1-0 i gave av den klønete Eduardo. Norge hadde mistet John Arne Riise før kampen med hjernerystelse. Deretter forsvant Kjetil Wæhler med samme diagnose i 1. omgang – før det var John Carews tur til å halte av banen, også det før pause. De tidlige byttene kunne kostet dyrt, men det holdt inn også denne gangen.

En kamerat av meg har alltid hatt som postulat at du aldri skal undervurdere gliden i fotball. Og den har Drillo og Norge til de grader akkurat nå, Men når det skjer gang på gang at det bikker Norges vei, er det ikke lenger flaks. Det er dyktighet.

Seks poeng på to kamper betyr at vi allerede er fem (!) foran forhåndsfavoritten Portugal. Danmark har full pott med den knepne seieren i sin ene kamp så langt. Og jeg minner om at det skal bare spilles åtte kamper hver i denne gruppen. Det gir portugiserne ekstremt dårlig tid. Slik det ser ut nå er Norge i en gyllen posisjon til å parkere Portugal – jeg ser nemlig ingen grunn til at flyten ikke skal fortsette på Kypros om en måned.

Før kampen advarte jeg mot Portugals vinger mot relativt urutinerte norske backer. Det var det ingen grunn å bekymre seg over. Og Drillo-marginene ellers var akkurat der de skulle være; en keepertabbe fra gjestene som ga det viktige ledermålet, og Hugo Almeida var de nødvendige centimeterne offside da Jon Knudsen en sjelden gang glapp ballen.

Et fullsatt Ullevaal-publikum kjente sin besøkelsestid, som det norske laget gjorde det. Det var perfekt timing!

Det ble en klassisk landslagskveld. En klassisk Drillo-aften.

Skrevet av Espen Solbakken. Følg meg på twitter her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den største trusselen mot norske kvalikpoeng mot Portugal, kommer fra to portugisiske driblevinger av europeisk toppklasse. Mot Nani og Quaresma bør Tom Høgli og Espen Ruud (Jon Inge Høiland) være ekstremt kvikke i hodet og benene. For her kommer det til å gå unna.

PÅ KANTEN: Nani (t.v.) og Quaresma. Foto: Ap

John Arne Riises hodeskadeforfall kunne neppe kommet mot en verre motstander. 30-åringen har spilt mot denne type spillere uke inn og uke ut i ti år – og ville ikke rygget av å møte Nani eller Quaresma i kveld. Det bør heller ikke Høgli og Riises erstatter gjøre. Da er du ferdig. Kommer du på hæla mot denne type spillere, kan det bli en lang kveld.

Portugisiske journalister mener begge stjernene starter mot Norge på Ullevaal. I så fall vil mye av angrepsresepten bestå av å servere ballen til Nani eller Quaresma på kantene. Deretter skal disse søke dødlinjen og finne robuste Hugo Almeida med innlegg, alternativt skjære inn fra kanten selv og avslutte fra distanse. Begge har meget gode skuddføtter.

- Quaresma var fantastisk mot Kypros. Det er han som dribler best og har størst fart, skryter Drillo, som sjelden lar seg imponere av navn. Men her har tydeligvis ferdighetene til Besiktas-spilleren overbevist landslagssjefen. Nani fra Manchester United er kjent. I Ronaldos fravær er han den største stjernen og sugen etter å ha mistet VM på grunn av skade.

- Det blir pest eller kolera, svarer Tom Høgli i dagens VG om hvem av han vil møte av Nani eller Ricardo Quaresma.

Begge to er produkter av akademiet til Sporting Lisboa, men har kommet en lang vei siden oppveksten i hovedstaden. Driblefantene er nå klare til å vise sine balltriks i Norge, og det er ironisk nok her – i all den tekniske suvereniteten og duoens offensive arsenal av skudd og finter – at den norske muligheten ligger. Med Nani og Quaresma som vinger i 4-3-3 ligger det selvsagt kontringsmuligheter der og venter på å bli tatt. Stjerner liker bedre å løpe frem enn hjem, og da kan det bli rom for norske backer og kanter til å storme frem.

Hvis de tør…

Gi meg din spådom av avgjørende dueller og kamputfall i Norge – Portugal!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrevet av Espen Solbakken, følg meg på twitter her

Er norsk fotball kommet dithen at ca. ti millioner kroner fra en middels tysk klubb er alt man kan oppnå for eliteseriens beste spiss og en målmaskin i sin aller beste alder? Tydeligvis.

Etter at overgangen til Mohammed Abdellaoue fra Vålerenga til Hannover nå blir realisert, sitter man igjen med følelsen og spørsmålet om dette virkelig var alt man kunne oppnå – både for spilleren og klubb?

Farvel til Enga. Nå drar Moa. Foto: Trond Solberg

Burde både Moa og Vålerenga ventet på noe bedre og større? Slik man gjorde da Groningens 35 millioner ble veid og funnet for lett for et par år siden. Vel, tidene har endret seg siden da. Markedet for spillersalg fra Norge har tørket inn - selv om det alltid er gjevt for media å skrive om klubbinvasjonene til klubb- og landskamper med norske spillere i aksjon. Agentflommen til tross, det blir nesten ikke solgt spillere for store penger lenger.

Unntaket er hvis engelske klubber kommer på banen. Da er pengesummene plutselig i en helt annen liga. Du så det på Mame Biram Diouf i fjor. Han var ikke noe mer fremtredende enn Moa har vært i år, men senegaleseren gikk for det firedobbelte. Du skal ikke se bort fra at Mames nasjonalitet også medførte at pengene satt løsere (afrikanske spillere har gjerne høyere status i Europa enn norske), men hovedgrunnen er England. FC Midtjylland solgte nylig Winston Reid til West Ham. Pris: 35 millioner kroner. Da begynner det å ligne noe.

Med ny fireårskontrakt til Moa, en sølvplass i eliteserien og endelig en ryddig økonomi, var ikke Vålerenga en klubb som måtte selge sin juvel – i hvert fall ikke til rabattert pris. De gjorde det likevel, og da er det åpenbart at det var hensynet til spilleren som veide tyngst. Moa var overmoden for å dra, selv om markedet ikke bugnet over av verken cash eller alternativer.

Svaret ble Hannover. Spørsmålet ser du i overskriften.

Hva synes du? Er dette en god deal for Moa og Vålerenga?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende