av Espen Solbakken | august 10, 2010  

Manchester United slår tilbake

Av Norsk Regnesentral har vi fått vite at det er 2432902 billioner muligheter for hvordan de 20 lagene i Premier League kan plassere seg på tabellen. Fotballbloggen har kommet frem til den ene vi tror mest på.

Sir Alex gir seg ikke før seriegull nummer 19 er i boks

Sir Alex gir seg ikke før seriegull nummer 19 er i boks

1. Manchester United. Året vi tror Sir Alex og United passerer Liverpools 18 seriemesterskap. Som de fleste andre er Rooney langt bedre for klubblaget enn England. Skaderammet bak i fjor, men endte bare ett poeng bak. Svært viktig at Vidic ble. Kjøpet av Hernandez før VM en genistrek. Veteranene Scholes, Giggs og Neville avslutter karrierene med gull.

 2. Chelsea. Innleder sesongen med et keeperproblem da Cech er skadet. Stallen er aldrende og virker litt statisk i nøkkelposisjoner. Råtne i pre-season. Er nesten like avhengig av Drogba og Lampard som Liverpool er av Torres/Gerrard. Klok og rutinert manager kan holde Ferguson på avstand - svært marginalt, men denne gangen vinner skotten tvekampen.

 3. Liverpool. Får et minicomeback i toppen denne sesongen etter en sommer med mye positivitet. Venter fremdeles på eierskiftet som rapporteres å være nær. Det kan generere flere storkjøp, men eventuelle nysigneringer kan aldri overgå viktigheten av at Gerrard, Torres og Reina har forpliktet seg. Ny vår for Joe Cole?

 4. Manchester City. Har igjen kjøpt stort – og mer er trolig i vente. Men trenger de Yaya Toure på defensiv midtbane til 250 mill? Og blir Silva en hit til 230 mill? Og kommer Milner? Kan få trøbbel med å innfri forventningene som går gjennom taket for hvert kjøp. 4. plass og Champions League er minimum. Og det går akkurat?

 5. Arsenal. Har Premier Leagues svakeste keeperduo i Almunia og Fabianski, og det vil koste mange poeng igjen. Holder fremdeles Fabregas unna Barcas hender, men kan få en tyngre start enn ønskelig med ham og van Persie såvidt tilbake og en bråte med skader. Fortsatt ungt og underholdende på Emirates, men ingen ligapokal i år heller.

6. Everton. For Englands skyld er det synd Moyes er skotte. Ellers ville han utvilsom ha blitt tilbudt landslagsjobben allerede. En klubb som får resultater på grunn av kontinuitet på trenersiden. Sleit med skader i fjor, men var likevel bare to poeng bak Liverpool. Rodwell og Cahill er klasse på midten, likeens Yobo, Heitinga, Jagielka og Baines bak.

Jermain Defoe og Pablo Zabaleta starter showet med Spurs-City lørdag kl. 13.45.

Jermain Defoe og Pablo Zabaleta starter showet med Spurs-City lørdag kl. 13.45.

 7. Tottenham. Det vil være typisk Tottenham å floppe sesongen etter at man endelig kom topp-4. Manager Harry Redknapp har ennå ikke fått sitt store spisskjøp denne sommeren, og Champions League kan få (for) mye fokus på White Hart Lane. Har en bred stall og tipset kan virke negativt for mange, men magefølelsen tilsier nedtur.

 8. Aston Villa. Masse uro med O’Neills exit. Starter ofte sesongene godt med første-ellevere intakt, men tåler liten slitasje og stagnerer gjerne mot slutten. Ingen spillere av betydning inn, og overgangsryktene rundt Young og Milner kan skape uro. Carew gjerne skadet 10-15 seriekamper hvert år. Svakest stall av utfordrerne til CL-plass.

 9. West Ham. Plutselig aktive på overgangsmarkedet etter konkurstrusler i vår. Ben-Haim og Piqoinne er typiske Avram Grant-favoritter, men i Øst-London er Barrera fra Sør-Amerika det mest spennende nye navnet. Engelsk sentrallinje med Robert Green, Matthew Upson, Scott Parker og Carlton Cole holder bra PL-nivå.

 10. Birmingham. Tippes et hakk ned fra fjorårets 9 plass. Stabile hjemme, men har et problem med å score nok mål (bare 1 i snitt i fjor). Nikola Zigic blir target-spiller i Aarøy-klassen på topp og kan fungere i spann med en med mer speed. Innkjøpe Ben Foster i mål er ikke like god som Joe Hart. Er gjerrige med skotten McLeish som boss. 

 11. Sunderland. Litt i samme kategori som Birmingham. Ble ofte reddet av Darren Bent i fjor og trenger målene hans like mye i år. Cristian Riveros var god for Paraguay i VM, men Premier League er noe annet. Titus Bramble i forsvaret kommer til klubben med alle sine plusser, men også feil og mangler. Stort varsel for Jordan Henderson i år.

 12. Stoke. Tony Pulis har gjort en god jobb ved å etablere Stoke i Premier League. Har en av ligaens mest høylydte fans og definitivt seriens lengste innkast ved Delap. Venter fremdeles på sommerens store spissinvestering når dette skrives, men virker solide nok til å ha en mulighet til å forsvare fjorårets 11. plass på tabellen.

 13. Fulham. Sprekker forsvaret nå som Roy Hodgsons defensive terping er historie? Har levd høyt på at Schwarzer-Pantsil-Hangeland-Hughes-Konchesky har holdt antall baklengsmål nede. Ny stil med Mark Hughes, og limitert transferbudsjett gjør også at den tidligere City-sjefen må forandre seg. Mellomsesong er en god sesong på Cottage.

 14. Newcastle. Imponerende returtog på første klasse tilbake til Premier League. Har massiv støtte i nord-øst og byen fortjener virkelig Premier League. Mer usikker på laget. Manager Chris Hughton er egentlig bare en klassisk assistent, og laget vil ventelig både score og slippe inn mange mål i sitt comeback. Overlever greit.

 15. Blackburn. Morten Gamst Pedersen fant virkelig tonen på midtbanen med pånytt-fødte David Dunn i fjor. Nå er Molde-Mame hentet på lån fra United for å skyte mål, men det fjerner ikke inntrykket av at Big Sam har en tynn angrepsrekke ved inngangen til en ny sesong. Kanskje Moa kommer? Får en nedtur etter 10. plassen sist.

 16. Wolverhampton. Har kjøpt spillere for 13 millioner pund i blant annet Fletcher fra Burnley og Hull-duoen Hunt og Mouyokolo, men å kjøpe nedrykksspillere er ingen garanti for å overleve. Styrte greit unna nedrykk i vår, men ulvene i gull og sort står foran en tøff andresesong. Kevin Doyle blir nøkkelmann for målproduksjonen.

 17. West Bromwich Albion. Gjør fotballbyen Birmingham til et maktsentrum ved å bli den tredje fra byen i Premier League. Vil nok bli lillebror i år, men har kapasitet til å bite fra seg. Tamas (Auxerre) og Ibanez (Atletico Madrid) skal bidra til å tette igjen bak. At Koren ble sendt videre bør tilsi at også midtbanen er greit besatt, men hvem skal score?

 18. Wigan. Har hatt en enten/eller tendens mot de store ved at de både kan skrelle eller klappe sammen totalt. Er bedre offensivt enn defensivt. Rodallega, Moses og N’Zogbia kan lage trøbbel for alle, mens de skotske ungguttene James McArthur og James McCarthy er spennende på midten. Suspekt forsvar varsler om mange baklengs.

 19. Bolton. Har et image som den siste gravplass for aldrende stjerner, og det er heller ikke noen nytt og spennende ved årets utgave. Stopperklippen Gary Cahill kan bli solgt, og mange av de andre er blitt ett år eldre uten at de nødvendigvis er blitt ett år bedre. Er veldig avhengig av Kevin Davies som oppspillspunkt og målscorer.

 20. Blackpool. Har vi noensinne hatt en klarere jumbokandidat? Er heller ikke styrket etter sjokkopprykket, og da hjelper ikke at klubben som den første og eneste i Premier League har ønsket vuvuzelaen velkommen på tribunene. Syltynn stall, men utropstegn ved skotske Charlie Adam som scorer masse mål fra midtbanen og spiss Gary Taylor-Fletcher.

PS! I fjor traff vi med gullvinneren og runner-up pluss samtlige tre nedrykkere.

Send oss dine spådommer for sesongen i kommentarfeltet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | august 5, 2010  

Big trouble for big spenders

Velkommen tilbake til fotballbloggen etter at sommerens blogging i hovedsak ble viet VM på denne siden

Premier Leagues big spenders sliter big time en drøy uke før seriestart. Chelsea og Manchester City taper nesten alle kampene de spiller, og spørsmålet melder seg: Er ikke penger svaret på alt likevel?

Er denne spilleren verdt 25 millioner pund?

Er denne spilleren verdt 25 millioner pund?

Ja takk, sier blakke Liverpool til kinesisk rikdom, mens Arsene Wenger som vanlig behander klubbens overgangsbudsjett som det var hans egen lommebok; tight og gjerrig. I United kikker man seg litt småengstelig over skulderen til den blå delen av byen for å se hvem det neste store innkjøpet er.

Det er nervøse tider – både økonomisk og sportslig – nå som seriestart nærmer seg.

Jeg mener det touchet toppen av ironi da Salomon Kalou – selv en del av dette tiårets investorskapte Chelsea-utgave – nylig advarte Manchester City mot at penger ikke kan kjøpe titler. Det er vanskelig for de fleste å se for seg de siste ligamesterskapene på Stamford Bridge uten hard Abramovitsj-cash.

Rett før seriestart er uansett de to mest pengesterke klubbene i England havnet i samme båt: De vinner nesten ikke fotballkamper. Manchester City har brukt 700 millioner kroner på fire spillere til sin allerede svindyre stall, men har bare slått Portland Timbers i løpet av de seks oppkjøringskampene til nå. Kampene mot Sporting Lisboa, New York Red Bulls, Inter og Borussia Dortmund er alle tapt.   

Chelsea har vært en orgie i keeper- og forsvarstabber til nå i pre-season. Onsdagens tap mot Hamburg var klubbens tredje nederlag på rad (Ajax, Eintracht Frankfurt og HSV). Det lover ikke bra før søndagens Community Shield-kamp mot Manchester United, men har det noe å si for de ventende 38 seriekampene i Premier League?

Jeg vil si at tapene har mindre å si for en trygg Carlo Ancelotti og et innkjørt Chelsea-mannskap enn for en mer søkende Roberto Mancini i City. Etter at man misset den siste Champions League-plassen til Tottenham i vår, er 4. plassen et absolutt minimum nå som Ancelotti med flere plutselig melder at City kan vinne hele ligaen. Presset blir ikke mindre av slikt når du har svidd arabiske visakort hele sommeren.

Det blir sikkert the usual suspects i toppen også i år; Chelsea, United, Arsenal først? Så City, Tottenham og Liverpool i neste bolk? Men årets sommer har ikke gitt noe entydig svar om rekkefølgen, ei heller pengebruken.

Følg med på denne bloggen for et kommende Premier League-tips! Hvordan tror du toppen av PL vil se ut når 2010/11-sesongen er over?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | mai 12, 2010  

Roys røffe reise fra Halmstad til Hamburg

Roy Hodgson kan bli den første engelske treneren som vinner en europeisk tittel siden Sir Bobby Robson vant Cupvinnercupen med Barcelona i 1997.

For en reise det har vært for Roy Hodgson - fra Halmstad til Hamburg.

For en reise det har vært for Roy Hodgson - fra Halmstad til Hamburg.

Og det skjedde ikke hvert år før Robsons triumf heller, før det var Howard Kendalls bragd med Everton i 1985 forrige gang en engelsk manager feiret med pokal i Europa. For Roy Hodgson vil en seier over Atletico Madrid være en endelig anerkjennelse for et langt trenerliv, en reise som har ført 62-åringen til 12 klubber i seks forskjellige land og tre jobber som landslagssjef.

Det måtte drøyt 20 år til med trenererfaring til for at engelskmannen skulle få sjansen i ett av Premier Leagues varme seter, i Blackburn i 1997. Eier Jack Walker hadde blitt bortskjemt av Kenny Dalglishs suksess og sparket Hodgson allerede november året etter. Ti år senere har omstreiferen endelig suksess i eget land Fulham - et ganske usannsynlig scenario i 1976 da en uerfaren Roy Hodgson startet med å lære seg svensk språk og fotball i Halmstad.

Som 29-åring tok han Halmstad fra å være et bunnlag til å bli seriemester, og den dag i dag rangerer Hodgson jobben med å forvandle Halmstads vann til vin som en av de største bragdene i karrieren.

Det skaffet ham jobb i hjemlandet, i Bristol City, men klubben var i praksis konkurs og rykket ned. Det gikk ikke lenge før Hodgson var tilbake i Sverige – først i Örebro og deretter i Malmö FF. Skåningene i lyseblått skjønte de hadde en gullmann ved roret og tilbød Hodgson livstidskontrakt etter fem seriemesterskap på rad. Hodgson selv mente klubben var et selvspillende piano i denne perioden. Dirigenten holdt uansett i taktpinnen med den største presisjon.

Så kom jobbene i utlandet på rekke og rad: Neuchatel Xamax, Sveits’ landslag, Inter, Blackburn, Grasshoppers, FC København, Udinese og Forente Arabiske Emiraters landslag før han beæret Norge og Stavanger med et besøk som varte i to og et halvt år. Så tok han Finland, hvor han tapte kun to av 14 kvalik-kamper, og deretter altså Fulham.

Bortsett fra årene i Emiratene, har Hodgson hatt en plan for hvert karrieresteg. Det ble motgang i Blacburn, og Udinese-jobben varte bare i fem måneder, men ellers er resultatene imponerende. Etableringen av Fulham som stabilt Premier League – og tittelen Manager of The Year stemt frem av kollegaene i The Football League  - er forretten og middagen i Hodgsons festmåltid ved reisens foreløpige slutt – i kveld er det dessert i Hamburg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | mai 5, 2010  

Lavere kvalitet eller tiltalende jevnhet?

En skal vokte seg vel for å kritisere at Rosenborg får konkurranse i toppen. Men kan det også være et tegn på lavere sportslig nivå at Aalesund og Tromsø leder serien etter en tredjedel av sesongen? 

Norges beste lag? Ja, hvis tabellen aldri lyver.

Norges beste lag? Ja, hvis tabellen aldri lyver.

Det kan virke urettferdig overfor de som faktisk leder å stille dette spørsmålet, men vårsesongen har i hvert fall ikke produsert det åpenbare lokomotivet som skal tøffe inn i internasjonal klubbfotball. Rosenborg skal forsøke å kvalifisere seg til Champions League på sensommeren, men har så langt vunnet under halvparten av kampene. Det inngir ikke trygghet foran det kommende trenerskiftet på Lerkendal, og ikke minst den etterlengtede muligheten til å slette Karabagh-fiaskoen fra korttidsminnet.

De siste årene har Molde (2009) og Stabæk (2008) sjarmert det norske fotballpublikum med blendende offensivt spill, men i år er det stort sett klubbenes egne medisinske støtteapparat som har sett stjernespillerne deres. Og hva skjer med Brann og Viking, to vaklende giganter med kvartmillionen mennesker i ryggen? Odd ble også tippet som en mulig medaljekandidat, men det svært rutinerte mannskapet har bare sett gamle og trege ut i det som må være denne Grenland-generasjonens siste sjanse.

Andre lag med positivt fortegn i vår er Strømsgodset, Haugesund, Vålerenga og Lillestrøm. Godsets unggutter vet i hvert fall å vinne hjemme, mens FKH ligner en nykommer med overlevelsesevne. Erkerivalene VIF og LSK ser begge bedre ut enn i fjor – likevel ikke mer enn at de ligger i ei klynge med en haug andre lag på øvre halvdel.

Inkonsekvensen i hvilke lag som ligger i toppen – og mangelen på tabell-kontinuitet – er et særpreg den norske serien har slitt med å bli kvitt. Andre nasjoner vi liker å sammenligne oss med, stiller med gjengangere på medaljeplassene og dermed også med erfarenhet i europacupene sesongen etter. I Norge har det vært å riste tilfeldige klubbnavn ut av hatten hvert eneste år. Det laget som har levert godt det ene året, har knekt sammen det neste – med fiaskoresultater i e-cupene som en direkte følge av formsvikten.

Den imponerende fremgangen hittil i år til tross, det føles ikke som noen garanti for internasjonal suksess om AaFK og Tromsø blir våre kandidater til de gjeveste klubbturneringene neste år.

Jevnheten i eliteserien gir et uforutsigbart utfall og mange spennende oppgjør, men hva sier den om kvaliteten?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | april 30, 2010  

De merkelige finalene

Få hadde tippet Inter og Bayern München som finalelagene i Champions League. I Europa League  er overraskelsene enda større. Der møtes nummer 12 i Premier League og 10 i La Liga i finalen, snakk om å redde sesongen med et realt cupeventyr!

Før sesongen ville du fått godt odds-betalt for Fulham-Atletico i finalen.

Før sesongen ville du fått godt odds-betalt for Fulham-Atletico i finalen.

Hva sier det om de to europeiske klubbturneringene? I Champions League er det tross alt serielederne i to store fotballnasjoner som møtes. Jose Mourinho har slått ut eks-klubbene Chelsea og Barcelona – to selvsagte tips som finalelag i Madrid 22. mai. Bayern München har sendt Manchester United ut, en annen finalegjenganger de siste årene. Både Inter og Bayern er to gode lag, men først og fremst har de to gode managere.

Både Mourinho og van Gaal er ekte fotballcoacher, som vet hvordan man manøvrerer seg ut av trøbbel og videre i turneringen. Begge vet å utnytte at 90 spilte minutter i Champions League i realiteten bare er pause. Og de evner å skifte kurs underveis for å nå forgjettet land.  

Det er nettopp dette Rafa Benitez har vært så god til i Liverpool. Spanjolen har alltid vært bedre i europacupene enn i Premier League, men torsdag kveld var det slutt. Benitez har ikke lenger den kvaliteten i laget som tok klubben til to CL-finaler i 2005 og 2007 – og han ser ut til å mistet litt av grepet selv også.

Det er to middelhavsfarere som møtes i Hamburg den 12. mai. Europa League har vært en suksess som klubbturnering for de nest beste. Men med tanke på at også utslåtte lag fra Champions League kommer inn i cupspillet, føles det ikke en gang som det er de nest beste som er i finalen.

Atletico Madrid har noen gode spillere, spesielt offensivt, men har ikke prestert i en liga som er svært ujevn bak gigantene Barcelona og Real Madrid. Fulham har få stjerner, er lite spektakulære og har stort sett organisert seg til finalen. Roy Hodgson har terpet så mye struktur og defensiv organisering på feltet at selv norske klubbtrenere ville blitt forlegne.

Nå er londonerne i finalen som et slags Drillos i miniatyr. Mange vil si at Fulham ikke har gode nok spillere til å være i en finale, men Norge var heller ikke verdens nest beste landslag på 1990-tallet - selv om resultatene som FIFA-rankingen bygget på, viste nettopp det. - Atletico er favoritter, sier Hangeland. Ja, da vinner vel Fulham da – slik underdogen så ofte har gjort denne europacupsesongen.

Fulhams fremmarsj kan bane vei for Burnley (p.g.a. fair play) i neste års Europa League, men der går nok også grensen for hva som kan komme seg til en finale.

Hvorfor er det ikke de beste lagene som kommer til finalene? Eller er det nettopp det som har skjedd? Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | april 27, 2010  

Dags for Sir Alex’ siste “mindgames”

Manchester Uniteds siste reelle sjanse til å innhente Chelsea er når blåtrøyene skal til Liverpool. Det er bare å vente på Sir Alex Fergusons siste formuleringer for å vippe gullrivalen av pinnen.

Sir Alex vil nok spørre om litt ekstra Fergie-time om laget trenger mål i innspurten.

Sir Alex vil nok spørre om litt ekstra Fergie-time om laget trenger mål i innspurten.

Uniteds håp ligger altså ironisk nok i hendene på Liverpool, og mye av det verbale skytset til skotten vil nok bli rettet mot Anfield før søndagens oppgjør. Han kan være troende til å ta to forskjellige innganger på sin forhåndsprosedyre om Liverpool-Chelsea på Anfield.

Enten kan han skryte av Rafael Benitez, Steven Gerrard og hele Liverpool; si de er en stolt og ærverdig klubb han har den dypeste respekt for, og som alltid vil yte maksimalt på banen – selv om de altså ikke kjemper om tittelen denne gang. Eller så kan han overraske med å slakte Liverpools sesong, melde at de har levert langt under pari i år og ikke bør være bekjent av hva de har prestert – til nå.

Uansett ønsker Ferguson å fremtvinge en reaksjon hos Liverpools spillere og manager, som igjen kan bidra til at de stjeler poeng fra Chelsea. Selv møter han en gammel venn i Steve Bruce i nest siste runde, og United snubler neppe i Sunderland.

Chelsea-sjef Carlo Ancelotti har for en stund tilbake sagt at han aldri vil la seg og sine spillere bli påvirket av eventuelle “mind games” fra Old Trafford. Og han har allerede fått noen hint om hva som venter skulle han bli involvert i en ordkrig.

Etter United seier mot Tottenham, fokuserte Ferguson veldig på hvor fornøyd han var med at spillerne ikke viste tegn til nerver i noen fase av den spennende kampen. Han visste selvsagt at Chelsea først skulle spille dagen etter, og ville spille inn nerver som en del av deres kampforberedelser i London.

Chelseas svar var 7-0 over Stoke…

Ancelotti på sin side vil rett og slett ikke bli involvert i en ordkrig med Ferguson. Kanskje er det fordi han her snakker om og med den beste i klassen?

I hvert fall har Sir Alex en spesiell egen evne til å skaffe seg marginer og fortrinn. Enten det gjelder å psyke ut rivaler, eller trygle om ekstra overtidsminutter. De fleste dommere har opplevd mer eller mindre planlagte Ferguson-taklinger, og ofte har det handlet om overtid: Fem minutter var for eksempel plutselig altfor lite mot Leeds i FA-cupen, mens tre var akkurat nok da Paul Scholes mirakuløst holdt gulldrømmen levende 92.42 minutter ut i byderbyet mot Manchester City…

Så gjenstår det å se om noen sprekker denne gang, som Kevin Keegan gjorde det med tipoengs ledelse som Newcastle-manager på siste halvdel av 1990-tallet. Keegans “I’d luv to beat them” ble en klassiker etter hvert som United kom snikende, og Newcastle mistet grepet både på banen og i presserommene.

PS! Bloggforfatteren har vært Liverpool-supporter siden 1977.

Hvordan ender Premier League? Si din mening her!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | april 13, 2010  

The heat is on

Glem Hønefoss og Kongsvinger, de var forventet å ligge i bunnen uansett – det er i Bergen, Stavanger og Molde man virkelig føler presset foran den 6. serierunden.

Det er press på Steinar Nilsen og Brann før bortekampen mot Rosenborg.

Det er press på Steinar Nilsen og Brann før bortekampen mot Rosenborg.

Alle de tre storhetene står med fire fattige poeng etter fem kamper, bare bunnproppene Hønefoss og KIL har færre. Kommer ikke trepoengeren denne midtuken, lukter det mer trøbbel og misnøye. Selv om Trond Amundsen tok sin KIL-hatt og gikk allerede denne uken, er fem kamper et tynt beslutningsgrunnlag både for supportere, styreledere og media til å felle en dom. Men når en tapsrekke kommer i sesongens første kamper blir motgangen ekstra synlig, kritikken ekstra hard og trykket ekstra stort.

Steinar Nilsen kunne nok tenkt seg en lettere reise enn Trondheim på kampdag 6 etter at Brann allerede har sluppet inn 13 mål, syv bare i løpet av de to siste matchene. Laget har ikke vært så lekk siden 2003 da man sto med 14 baklengs på første fem. – Et opprør er på vei, varslet BT-kommentator Knut Langeland denne uken, mens publikum forlengst har lagt styret for hat. Et sinna Bergen er ikke det letteste stedet å føle arbeidsro, og vreden vil bare vokse.

Åge Hareides Viking har vært ekstremt rammet av skader og suspensjoner til nå. At de skulle reise tomhendt fra serieleder Aalesund i helgen var ventet ettersom halve førstelaget satt igjen i Stavanger og borteformen mildt sagt var skjør fra før. Hjemme mot Tromsø bør sjansen til seier være større. Det er allerede ni poeng opp til toppen, og eks-landslagssjefen trenger tre poeng bare for å henge med midtsjiktet etter 20 prosent av spilt serie.

Molde hadde bare fem baklengs på like kamper i fjor – i år er det tallet steget til ti. Vegard Forren ser ikke lenger ut som en proffaktuell stopper, Mame Biram Diouf har reist og navnebror Pape Pate samt Makhtar Thioune ligger på behandlingsbordet sammen med Knut Olav Rindarøy og Emil Johansson. – Vi tåler ikke mer, sier Kjell Jonevret om skadene. MFK tåler neppe så mange flere tap heller, hvis de skal ha ambisjoner om å forsvare 2009-sølvet.

Branns tre neste: Rosenborg (b), Vålerenga (h), Strømsgodset (h).

Vikings tre neste: Tromsø (h), Hønefoss (b), Stabæk (h).

Moldes tre neste: Strømsgodset (h), Odd (b),  Tromsø (h).

Utfordringen for disse tre slow-starters blir å forbedre 1-1-3 fra de første  fem seriekampene, den statistikken holder kun til 24 poeng til slutt og er nedrykksskjema de luxe.

Den sportslige resepten på banen kan virke enkel: Brann må stenge igjen forsvaret og begynne poengfangsten borte. Viking og Molde må begge få skadde spillere tilbake i trening og kamp. Hvordan man takler presset og trykket utenfor banen er derimot vanskeligere å forutse, all den tid ingen av dem hadde forventet å ligge der…

Hvem tror du får trøbbel med å kjempe seg vekk fra bunnkamp?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | april 8, 2010  

Europeiske allierte knuser engelsk herredømme

For første gang på syv sesonger står England uten et semifinalelag i Champions League. Dominansen er brutt ved et felles europeisk angrep – ledet av en liten argentinsk hærfører og supplert med fotsoldater fra Frankrike, Tyskland, Spania og Italia.

Semfinalelagene er fra Tyskand, Spania, Italia og Frankrike.

Semfinalelagene er fra Tyskand, Spania, Italia og Frankrike.

De avgjørende rundene i Champions League har de siste sesongene vært en lekeplass for de fire store fra Premier League. De fem siste finalene har inneholdt minst ett lag fra Premier League, de tre siste årene har man opptatt tre av fire semifinaleplasser, og i alle sesonger siden 2003/04 har man vært representert i semifinalen. Det skjer ikke i år.

Sammen har Manchester United, Chelsea, Arsenal og Liverpool dominert Champions League siden årtusenskiftet. Det har hovedsakelig bare vært Barcelona og AC Milan i mot når det har kommet til finalene, men i år er det engelske hegemoniet brutt. I stedet består semifinalelagene av klubber fra Spania, Italia, Frankrike og Tyskland – helt sikkert i takt med Michel Platinis ønske om å spre lykken, men ikke mindre bekymringsfullt for de engelske klubbene av den grunn.

Jeg vil si at både Manchester United, Chelsea – og ikke minst Liverpool – har vist frem en svakere mesterliga-utgave denne sesongen enn de siste årene. Arsenal har levert til godkjent pluss, men var rett og slett sjanseløs i møtet mot verdens beste fotballspiller.

Manchester Uniteds bane ble det defensive. Man kom unna med det mot Milan forrige runde da Wayne Rooney sørget for at de to målene man slapp inn på San Siro ikke fikk konsekvenser. Da man så fortsatte med å slippe inn to mål både borte og hjemme mot Bayern München, ble avansement for vanskelig selv for United. I fjor slapp laget inn åtte mål i løpet av hele Champions League-kampanjen (tapte finalen). Denne sesongen ble det 12, og da teller antall kamper bare frem til kvartfinalespillet.

Chelsea møtte sin egen fortid i Jose Mourinho, og portugiseren beviste over to kamper at londonerne ikke er blitt så mye bedre siden han selv var der. Inter-manageren bygget selv opp store deler av laget som fremdeles spiller på Stamford Bridge, og trykket forutsigbart nok på de riktige taktikk-knappene slik at eks-klubben ble tilskuer resten av turneringen.

Arsenal har imponert meg i år, men ble tynne og skaderammet inn mot Camp Nou-returen, men ble utspilt i 70 av 90 minutter på hjemmebane også. Du kan gjerne si at det skjedde på grunn av Messi alene, men de hadde heller ikke noe motmiddel mot Xavis pasningssikkerhet som nådde imponerende 95 prosent i de to kvartfinalene lagene imellom. Fintspillende Arsenal hadde ikke destruktiv lyst eller evne til å nøytralisere Messi lenger unna farlig område, og de baserte sin game-plan vel mye på egen fortreffelighet denne gang.

Hva så med Europa-eksperten Liverpool? De slapp inn så mange mål på overtid i gruppespillet mot både Lyon og Fiorentina at de til slutt var langt unna avansement, en prestasjon som står i stil med hva laget har levert i Premier League i år. Ironisk nok er et underpresterende Liverpool og Chelsea-nabo Fulham nå Englands siste håp i europeisk klubbfotball denne sesongen, om enn i den langt mindre attraktive Europa League.

Europa har lenge uglesett Premier League som en finansiell bølle, og kontinentale fotballtilhengere ønsker sceneskiftet hjertelig velkommen.

Det er små marginer og sammensatte årsaker til at engelske lag nå står utenfor det beste selskapet.  Spørsmålet er om Premier League ikke holder kvaliteten fra tidligere på 2000-tallet? Både United og Chelsea må føle at forspranget de har hatt er spist opp av motstandere fra “overseas”, og at de denne gang ble overrumplet av taktisk gode managere i Louis van Gaal og José Mourinho. I Liverpool blir fraværet sannsynligvis av lenger art ettersom både de sportslige og økonomiske problemene stikker dypere enn et isolert kampresultat. Arsenals exit handler mest om en fantastisk motstander. De møtte rett og slett det eneste briljante laget i årets Champions League.

Hva mener du er årsaken til at den engelske dominansen er brutt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | mars 30, 2010  

58 % uttelling etter 10 % av kampene – the story so far

Aalesund leder eliteserien,  og påsken er ikke gul men oransje. Kjetil Rekdal har inntatt toppen etter 10 prosent av serien med det han mener er seriens beste keeper og gjennom å score på over 50 prosent av målsjansene.

Aalesund tar påske på toppen

Aalesund tar påske på toppen

Sjanseuttellingen er en av grunnene til at AaFK ligger i toppen og nykommerne Kongsvinger og Hønefoss i bunnen. Med Tor Hogne Aarøy på som fremste angrepsvåpen, er det også oppsiktsvekkende at fem av syv AaFK-mål til nå har kommet etter kontring.

Nestjumbo KIL har faktisk også skapt brukbart med sjanser (9), men bare scoret ett (11 % uttelling), mens Hønefoss ennå ikke har scoret (0 %) og faktisk bare skapt fem målsjanser på 270 minutter. Fotball handler om å få betalt og lønn for strevet. Sandefjord følte seg sikkert snytt i Bergen, men har faktisk puttet på fem av seks sjanser til nå i år. Effektiviteten holdt laget oppe i fjor, men man kan neppe regne med å opprettholde 83 prosents sjanseuttellingen resten av sesongen.

Uttellingen er bare en av mange (for tidlige?) konklusjoner man kan trekke etter tre runder. Fotballbloggen har dog ventet noe lenger enn TV2, som i innledningen av årets første Fotballekstra hauset opp Magnus Myklebust som en lysende stjerne etter årets første eliteseriemål. Det var tydelig at ventetiden hadde tatt på rettighetsinnehaveren. Man trengte noe håndfast, og grep den første scoringen begjærlig og gjennomanalyserte både mann og ball.

Etter Myklebusts fulltreffer, har det kommet ytterligere 71 mål. Og klart flest til hjemmelagene. Bare fire av 24 kamper har endt med bortseier på mixen av potetjorder og kunstgress. Det har generelt vært mye snakk om baner og seriestartdato, og diskusjonen rundt antall lag vil også  øke i omfang hvis ikke Hønefoss og KIL viser seg plassen verdig med å knipe noen poeng snart. I 5. serierunde er det uansett nødt til å skje – da møtes bunnproppene. Det ender vel kanskje som internkampen mellom A- og B-laget til Hønefoss før vinteren; 0-0?

Det er midt på dagens tabell at vi finner årets tippede serievinner. Rosenborg har ikke kommet i gang, men Erik Hamrén har likevel uttrykt selvtillit Norge rundt gjennom å vinne snøballkrigen hos erkerival Molde og beskrevet VIF-trener Martin Andresen som urutinert. Det siste lynangrepet kom etter at Martin mente RBK bare måket ballen på måfå opp i Ullevaal-åkeren. Kan dette bli sesongen hvor eliteserietrenerne etterfølger Sir Alex & Co og bedriver diverse mindgames for å sette ut motstanderen.

Litt ekstra krydder kan behøves i et år hvor eliteserien skal konkurrere med høykvalitativ VM-fotball og Premier League på ny plattform. Det har vært kaldt, men 2400 tilskuere på Kongsvingers første hjemmekamp i eliteserien på over ti år var ille. Likeens 12000 i Bergen etter 54 på rad med over 15000 på Brann Stadion. LSK herjer hjemme, men trekker bare halvfull stadion. På Lerkendal skriker tomme seterader mot deg, likeens i Stavanger selv om motstanderen heter Brann. Hvor er Fredrikstads fulle hus når man trenger dem?

Kunst- eller naturgress, kulde eller varme? Fotballen har faktisk ikke vært så gal. Glem Vålerenga-Rosenborg, den er ikke representativ for “the story so far”. Det er mange som har vist seg frem, og jeg har våget meg på et Espens XI (selvsagt også altfor tidlig) etter at tre av tredvde runder er spilt (4-4-2):

Anders Lindegaard (bør til VM med Danmark)

Karim Essediri (ny assistkonge på Åråsen)

Clarence Goodson (møter Rooney i Sør-Afrika)

Frode Kippe (header inn mål uten å hoppe opp)

Mikael Dorsin (alltid solid, få utfordrere her)

Nosa Igiebor (neste Nigeria-eksport ut av Norge)

Pontus Farnerud (langt mellom feilpasningene)

Kristofer Hæstad (jordfreser med nyvunnen ballfølelse)

Jo Inge Berget (venstreving med herlig teknikk)

Mohammed Abdellaoue (gir Klanen ny tro)

Peter Kovacs (har alltid scoret, nå også blitt servitør)

Benk: Lars Hirschfeld, Daniel Arnefjord, Christian Bolaños, Vadim Demidov, Bentley, Andreas Ulland Andersen og Tor Hogne Aarøy.

PS! Dette laget er nesten like godt som Any Given Sunday-gjengen på VG Netts managerspill. Etter en elendig start, peker kurven bare en vei. Klatret over 5000 plasser forrige runde og ser bare oppover…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Solbakken | mars 18, 2010  

Tilbake til tegnebrettet

OK, det var ikke den beste starten. Den var faktisk helt elendig og nesten verst av alle de ca. 7500 deltakerne. Derfor er det tilbake til tegnebrettet og inn med tryggere løsninger til runde 2 i VG Netts managerspill.

Ny kaptein: Nosa Igiebor, LSK.

Ny kaptein: Nosa Igiebor, LSK.

Murphy’s Law tok strupetak på Any Given Sunday-gjengen i premieren. Alt som kunne gå galt, gikk enda verre! Laget var basert på spillere fra Molde, Odd og LSK – alle tre tapte. Kaptein var Magne Hoseth – han spilte ikke i det hele tatt. Min keeper slapp inn tre goaler, ingen av spillerne scoret, men flere fikk gult kort – you name it, I got it.

Du kan gjøre en del ok ting her i livet, men det er tabbene som gjerne huskes. Og reaksjonene har ikke latt vente på seg: “Skjønner nå at tittelen fotballekspert står i parentes”, “bedre lykke neste gang”, “og du kaller deg ekspert, ha-ha”…!

Vi tar det som menn og gyver løs på runde to. Og faktisk har mange fått fornyet tillit. Det er for tidlig å vakle i troen, men usikre kort fra Molde er blitt erstattet av seiersvante trøndere. Foreløpig holder vi også på 4-4-2 som formasjon. Vi er tålmodige og går for kontinuitet som suksesskriterium også på VG Manager.

Å ta ut riktige spillere er enhver managers viktigste oppgave. Hvilke spillere vil du ta med deg i krigen? Historien er full av spillere som har en aura av opp- eller nedrykk hengende ved sitt navn. I England er Hermann Hreidarsson i ferd med å rykke ned fra Premier League med sin femte (!) klubb. Både Crystal Palace, Wimbledon, Ipswich, Charlton og nå Portsmouth har rykked ned med islendingen på laget.

I Norge har Stian Ohr fått litt av det samme stemplet etter en liten nedrykksturné Norge rundt. Kenny Stamatopolous brukte 2009 til å spille for Lyn og Fredrikstad – begge gikk ned… For noen år tilbake var forsvarsspilleren Kent Karlsen enda verre ute – han representerte tre klubber i løpet av et kalenderår, og både Vålerenga, Haugesund og engelske Luton rykket ned med Kent den sesongen.

Men det finnes også spillere med motsatt fortegn. Kenneth Dokken har f.eks. reist landet rundt og spilt klubber opp i eliteserien for deretter å droppe ned en divisjon og hjelpe den neste til opprykk. Eliteserieferskingen Frode Lafton i Hønefoss har, til tross for en mannsalder i samme klubb, aldri opplevd å rykke ned med Hønefoss. Holder den statisikken i år, Frode…?

På Åråsen har man heller aldri rykket ned siden eliteseriedebuten i 1975. Jeg hadde fire fra LSK på mitt lag i første runde, men tror på oppreisning hjemme mot Tromsø for kanarifuglene. Fotball er svart-hvitt. Det er også Odd og Rosenborg, og derfra kommer også mine øvrige utvalgte.

laget2En flause får jeg ta. To blir mer pinlig. Revansjens runde eller ny nedtur for Any Given Sunday?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

« Nyere innleggEldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00